Old stuff new shit, general madness & good times

En kaffekopp og første sessong av The Big Bang Theory. Du kaller det mandag kveld, jeg kaller det lesing til naturfagprøve. Å jada, det er slik vi gjør det i 2012. Hvorfor åpne en bok når du kan få noe av det samme med en dose humor og punshlines? Det lunkter 6'er lang vei her ihvertfall.
Slik går det når naturfaglæreren på ungdomsskolen var mer opptatt av å vise oss det ubrennbare katetret enn å dytte inn periodesystemet i de små hodene våre. Ikke at det var så veldig vellykket det første heller; noen fyrstikker, litt mystisk veske og swosh! Så konkluderte vi ved med at det ubrennbare kateteret ver mer brennbart enn noe annet og jeg er nå dreven på å bruke brannteppet. Litt action synes vi helt til vaskedamene kom inn å lurte på hvorfor det var en svart flekk i taket på naturfagsalen. Njæ, du vet. Naturen sin gang.
Så hvis noen der ute sitter og ruger på noen gode ideer om celledeling og DNA er dette tiden for å rekke opp hånda. For så langt er mitt knunnskapsnivå någet lavt på DNA-fronten men nokså høyere på skuespillerkarrieren til Kaley Cuoco. Og hvis det fortsetter i denne rettningen var gårsdagens time på samordnetopptak.no veldig bortkastet. God inspirasjon til TV-produksjon og prosjektledelse, ikke like imponerende når spørsmålene står mellom Viktige momenter ved celledelig og Hvordan DNA'et hos enegdetvilling er bygget opp. Så langt er den eneste likheten mellom Sheldon Cooper og meg at vi utvikler den samme hjelpesløsheten når forkjølelsen setter inn. Jeg har to uker med nesespray og hunder lommetørkler bak meg. Ingenting sier påskeferie som et påskeegg med Fisherman og Läkrol.

Nei, nå er det et kvarter til siste episode av Brenner begynner på NRK. Hvis ikke han kan lære med noe gir jeg opp.
Åsprøve i nynorsk i morgen. Kanskje jeg skal flippe over fra bokmål til nynork på aftenposten.no og kalle det en god økt.

God morgen Norge.

For noen uker tilbake leverte jeg mitt siste ordentlig medieprosjekt før jeg takker for meg etter tre år på videregående. En kunstfilm hvor jeg sto helt fritt ut i fra tema "action". Lite viste jeg at mine filmegenskaper ikke strakk seg lenger enn til fingerspissen. Men med litt kreativitet gikk det over all forventning og jeg er nesten litt stolt av hva jeg har fått til med mindre kunnskaper enn hva som burde være lovlig etter tre fullgåtte år på medier. Men hei, hvem har sakt at det de sier er riktig? Det er lov å flytte lyskasteren ned på gulvet og holde den oppe med en sko og et papir forann (vær litt forsiktig med den siste der forresten. Når det begynner å lukte svinn er det på tide å gjøre noe..) God fornøyelse.

FAME from Mette Haugland on Vimeo.

Det er sikkert mye feil med dette bildet; gliser bredt over UrbanTV i historietimen, sammenligner Lillebjørn Nilsen med Karpe Diem, to dager gammelt vann i en uke gammel flaske.. Altså du kan sikker ta en shot på hårsveisen min i dag også men med litt respekt for meg selv velger jeg å ikke gå dit. Det er et syndrom det der, men jenter. At samme hva vi smeller på oss kan vi flyter ut av huset med nøye planlagt fargekombinasjon og med selvtillit gjennom taket men nei, vi ser ikke bra ut. Vi ser aldri bra ut. Det blir aldri bra nok. Kjære vene. Skaff deg litt ryggrad og sett på deg hva faen du vil, bare du kan stå inne for det og at du føler deg vell. Som når mine med elever strir om videreutdanning og søknadsfrister. Jeg velger å ikke gå dit, til hysteria-land, men heller berolige meg med en folkehøgskoleplass som ligger og venter hvis jeg ikke skulle komme på noe genialt frem til august. Det er jo nå jeg endelig har bare meg selv å tenke på og hvis jeg vil reise verden rundt i en seilbåt eller tilbringe et år på Risøy så kan dine meninger ta fart.

Heller tenke at alt ordner seg og så sitte på kaffebenken fem minutter ekstra enn å løpe bort livet mitt.

Som i dag; når det regner 10 april kan du enten kaste deg over med aggresjon og fylle Facebooken til andre uskyldige mennesker med hvor mye du holde på å dø fordi det skvetter litt vann utenfor. Eller du kan bare fortsette med livet ditt. Spankulere ned asfalten og heller passe litt ekstra på hvor du går så du slipper å ende opp med et par fylte Converse sko. Pleier å gå relativt bra med alle sammen. Det er jo tross alt april. Hvis du hadde forventet sol og skyfri himmel med 25 varme og fuglesang så er du ikke riktig vell bevart. Beklager å måtte slenge sannheten i trynet ditt men hvis jeg skal leve dag ut og dag inn med at du klager over sokkeloet i skoa dine så la meg leve fem minutter for seint -gledelig i litt regnvær.

Ha en fortsatt regnfull dag!

 «Pluttselig e det som eg e fremmed i min by. Tredje, fjerde, femte, sjette gangen eg blir født på ny..»

Nå skal du få høre en kjærlighetshistorie. Hvordan jeg, lille meg, ble forelsket.

Jeg satt på en stubbe under fjorårets Hove festival med to gode venninner og hørte John Olav Nilsen og Gjengen for første gang. Ikke bare live, men første gangen jeg virkelig satt og hørte hva han hadde å komme med. Fra før hadde jeg stemplet han som sær, norsk rock som ikke intereserte med meg over hodet. Det var enda en halvtime til Linkin Park skulle på scena så John Olav ble offer for å drepe litt tid. Amfi scenen var fylt til randen og skråningene rundt var dekket av mennesker som tyderligvis hadde hørt han før. Jeg var langt inne i min egen verden og levde fortsatt på en sky etter å ha stått alt for nær scena under All Time Low. Og passe sliten etter er en lang dag med mye inntrykk og minner. Så kom han. Under lyspærene i trærne og solnedgangen. Diamanter og kirsebær. Jeg sang med et refreng jeg ikke kunne og hadde gåsehud hele veien tilbake til teltet.

Slik ble jeg forelsket i John Olav Nilsen og Gjengen.

Dette er nok dagen jeg vil se tilbake på når de spør meg hvordan forhold jeg hadde til skriving på videregående. Mens de andre sliter forholdet med en enda mer slitt håndball sitter jeg godt plassert på den småflisete tribunen som klokkepasser og skriver norsk kåseri. Passer på å være ekstra opptatt når fløyteblåseren gir som forsalg at ?Du kan jo være keeper!? Man kan begynner å lure på om noen bare går inn for å være onde? At de våkner opp om morgenen og det første de tenker er at ?I dag skal jeg gjøre dagen jævelig for noen!? I så fall; skaff deg en hobby. Hva med strikking? Kan jo hende du er så heldig at du stikker deg på pinnen. Hadde vært synd.

Se der! Et mini kåseri. Om det bare hadde passet seg under sjangeren nasjonalromantikk og ikke kroppsøving. Utrolig nok er ikke Tidemann og Gude hva som flyter gjennom en idrettshall når supergjengen MK har gym. Det flyter egentlig ikke så mye for å være ærlig. Men vi skal ha for innsatsen. Bare det å ha gym burde være et pluss.

Selv om jeg mer enn gjerne skulle vært utpå parketten med resten, hoppende frem og tilbake mellom kjegler og utslitte håndballer ville verden det slik at jeg skulle glemme gymsko og Nike uniform i dag.
Memo til Mette; husk å send julekort.

All My Love - Cameron Mitchell

Fyll opp kaffekoppen og nyt kvelden.

We Found Love - Jessie J
(Rihanna cover)

Radio 1 Live Lounge hosted by Fearne Cotton

Selv om jeg ikke gjør det så ofte er å kunne starte dagen med varm kopp kaffe, gjerne så stor at nesa tucher kaffen, og Aftenposten noe av det bedre som finnes. En god start på dagen får en helt annen betydning i den settingen. Den mer riktige, uten tannkrem på kinnet og pudderstøv i juiceglasset.

Og gjerne med en go' låt på macen. Med god samvittighet-kvittering fra iTunes. Sola skinner kanskje ikke over Frogneparken (i hvert fall ikke enda.. ) Men jeg skåler også med Norge, jeg og Vinni.

Lysten og frustrasjonen over å ikke klare å sette ord på den følelsen har hengt over tastaturet i et års tid nå. Så kommer alt i en egen modifisert lånt låt fra noen jeg har vært skapfan av lenge. Sånn koseskap, hvor du stapper inn litt kviteringer fra ferieturer og bilder du ikke får hengt opp. Der, mellom 'Miami ´06' boksen og gamle klassebilder ligger en pent brukt Paperboys plate. Spilt like mye som jeg i da en alder av 15 hørte på Knutsen og Ludvigsen. Så slår du de sammen og får den følelsen. Som om en hver dør er koseskap og dype kaffekopper.

Hvis jeg kunne formelert meg bedre hadde jeg gjort det. Men hvorfor prøve når du kan trykke play og kjenne det selv -gjerne mens du titter innom her; At The Bottom Of The Coffee Cup Lukter nye tider. Det ligger så mye glede i den kaffekoppen at jeg har gitt opp å finne ord for det. Derfor finner jeg mange.

Samme meg, samme skrivefeil. Bare litt mer fancy design.

Takk for at du leser, for at du rister på hodet og for at du ler.

«Det er på tide, på tide, på tide, på tide, på tide, på tide å stå opp!»